Dagen jeg gikk ut av rusinstitusjonen, hadde jeg to plastposer med det jeg eide. Åtte år med rusavhengighet hadde tatt resten. Karrieren som politimann. Huset. Bilen. Tilliten fra de jeg var glad i. Seks millioner i usikret gjeld – alt jeg hadde eid var tvangssolgt eller brukt opp på å leve et hedonisk liv. Jeg sto der med det jeg eide i hendene og ingen fremtid.
"Du klarer dette du som har så sterk viljestyrke." De mente det godt alle som sa det.
Men dette stemte overhodet ikke for meg - og på den tiden hadde jeg ikke et språk for å forklare hvorfor.
Viljestyrken var ikke det som hadde vært mangelvare i mitt liv. Viljestyrken var det som hadde ført meg dit jeg nå sto. Jeg hadde brukt den til å jobbe meg inn i politiet. Til å tjenestegjøre i Libanon og Kosovo. Til å presse meg gjennom fysiske prøvelser de fleste aldri får teste seg på. Og jeg hadde brukt den samme viljestyrken til å holde rusen gående i åtte år – først fordi det var fantastisk gøy – til slutt bare fordi det var blitt livet mitt. Hvile for så å stå opp og gjøre det igjen.
Viljestyrken min var intakt. Problemet var at den gjorde det den alltid hadde gjort. Den holdt meg i hvem jeg var.
Og det var problemet. For jeg kunne ikke forbli den jeg hadde blitt. Ikke hvis jeg skulle leve. Jeg var nødt til å finne en ny måte å leve på – en ny måte å forstå meg selv på.
I begynnelsen lyttet jeg til andre som hadde gått foran meg – som hadde funnet en måte. Men jeg så at mange av disse klarte det en stund – så falt de tilbake – eller de klarte det, men hadde mye av den samme tilnærmingen til livet – fortsatt drama og utoverpeking.
Jeg måtte slutte å presse. Det visste jeg. Hvordan visste jeg ikke.
Det fantes ikke et ord for det jeg lette etter. Bare visshet om at retning og krefter ikke var det samme.
Det tok meg tid å finne et nytt språk - et ord - for det. Ordet er villighetsstyrke.
Villighetsstyrke er evnen til å møte livet uten å kjempe mot det.
Den er ikke hard disiplin. Den er ikke tenner-sammen-mentalitet. Den er en indre åpenhet som vokser frem når du slutter å presse deg selv gjennom livet og begynner å være til stede i det.
Villighetsstyrke er bygget på ærlighet, mot og toleranse — og alle tre må utøves i kjærlighet. Uten ærligheten blir villigheten til selvbedrag. Uten motet til unnvikelse. Uten toleransen til dom. Og uten kjærligheten faller alt sammen. Ærligheten blir hardhet. Motet blir vold. Toleransen blir likegyldighet. Det er kjærligheten som holder de tre andre på plass.
Villighet er det skarpeste valget du kan ta. Det krever mer av deg enn å knytte nevene.
Villighetsstyrke er trenbart. Svaret ligger ikke i handlingen men i intensjonen du tar med deg inn i den. Viljestyrke krever ingen selvinnsikt — du kan presse deg gjennom hva som helst uten å se deg selv. Villighet krever det motsatte. Du kan ikke møte noe du ikke ser. Du kan ikke slippe noe du ikke vet du holder fast ved.
Villighetsstyrke avdekkes gjennom å gjøre eller la være — begge deler er like mye trening, og begge er uttrykk for villighet. Endring krever ikke alltid at du gjør noe nytt. Like ofte krever den at du lar være å gjøre det gamle. Det er like mye arbeid. Like mye trening. Like mye villighet.
Selvobservasjon er ikke en forutsetning, men et kraftig verktøy. Den lar deg se hva du faktisk gjør i øyeblikket, og det gjør treningen raskere og mer presis. Du kan komme dit uten å se. Men du kommer fortere hvis du ser.
Ta den kalde dusjen som eksempel. De fleste tror kaldtvannsdusj bare er viljestyrketrening. Det kan den være. Hvis du går inn under strålen med knyttede never, sammenbitte tenner og en indre stoppeklokke som teller mot tretti, trener du viljestyrke. Du trener på å fortrenge - tåle å stå i noe du hater. Du kommer ut stolt — og like mye i krig med deg selv som da du gikk inn.
Du kan gå inn med en annen intensjon. Ikke for å overvinne kulden. For å være til stede i den. Senke skuldrene – konsentrere deg om pusten. Kulden er der fortsatt, men du kjemper ikke mot den. Du er bare der, sammen med den. Du overgir deg til prosessen og stoler på den.
Samme dusj. To helt forskjellige mennesker som går ut av den.
Det samme prinsippet virker overalt. Den vanskelige samtalen kan føres med to intensjoner. Meditasjonen kan sittes med to intensjoner. Turen i naturen kan gås med to intensjoner. Den ene legger nye lag. Den andre lar et lag falle. Og etter lang nok tid med villighet, trenger du ikke lenger å anstrenge deg. Kraften har vokst frem av seg selv. Det er da den har blitt villighetsstyrke.
Det viljestyrken aldri klarte å gjøre for meg, var å endre hvem jeg var innvendig. Den holdt meg tvert imot fast i det. Villighetsstyrken gjorde noe annet.
Lag for lag begynte det jeg hadde bygget for å beskytte meg selv å løsne. Masken jeg hadde satt på som ung politimann. Tøffheten når det gjeldt å nedkjempe en fiende utenfor meg selv. Selvbedraget om en utrygg oppvekst - historien jeg hadde fortalt meg selv om hvem jeg var for å holde ut åtte år i rus. Den konstante kampen og behovet for å bli sett. Alt sammen lag som hadde hatt sin funksjon — helt til de sluttet å ha det.
Under lå noe jeg aldri før hadde møtt. Ikke en ny person. Ikke en forbedret versjon. Den jeg egentlig var, før alt det andre ble bygget oppå.
Og dette er grunnen til at villighetsstyrke er verdt prisen du må betale for å nå den. Mennesker er mest i live når det de tenker, det de sier og det de gjør er det samme. Aristoteles kalte det «eudaimoni» for over to tusen år siden — det gode liv som kommer av å leve i samsvar med sin natur. Andre har sagt det samme på andre måter siden. Det er som med marmoren Michelangelo snakket om: statuen er der allerede. Skulptøren hugger bort det som ikke er den. Når rustningen du har på deg er tyngre enn den du egentlig er, lekker livet ut av deg. Du merker det ikke med én gang. Men du merker det til slutt.
Villighetsstyrke er ikke noe du bygger. Det er det du finner når du slutter å bære det som aldri var deg. Du legger rustningen fra deg — ikke fordi den var feil å ha på, men fordi du ikke lenger trenger den. Det du finner er ikke noe nytt. Det er deg.
Du trenger ikke å ha en utrygg oppvekst eller ha gått ut av en rusinstitusjon for å ha bygget rustning. De fleste mennesker gjør det, bare med andre våpen. En karriere som blir identitet. En rolle i familien du sluttet å kjenne igjen for lenge siden, men som du fortsatt bærer fordi du ikke vet hvem du skulle være uten.
Viljestyrken holder deg oppe. Men den bærer deg aldri. Det som bærer krever ikke krefter. Det som holder oppe, krever det hele tiden. Til slutt går du tom — ikke fordi du er svak, men fordi du har brukt livet ditt på å bære noe som aldri var deg.
Når du faktisk er den du er, krever det ikke viljestyrke å være deg. Energien du før brukte på å holde fasaden, er plutselig tilgjengelig for livet.
Hvis du en dag kjenner at noe er fundamentalt feil — at du begynner å bli sliten på en måte søvn ikke kurerer — er det ikke mer viljestyrke du trenger. Det er villighet til å gi slipp.
Villigheten må du finne selv. Det er også det eneste kravet.
Booking og forespørsel
Send en bookingforespørsel her for Ronny Rene Raveen
Fant du blogginnlegget inspirerende? Du kan booke Ronny Rene Raveen til ditt arrangement. Kontakt oss i dag for å høre mer om mulighetene.
Ronny Rene Raveen deler en rå og gripende historie om rus, ansvar og kraften i villighet til å endre livsretning.
