Skolevegring er når et barn eller en ungdom ønsker å gå på skolen, men ikke klarer det – ofte på grunn av sterk indre belastning. Dette handler ikke om trass, latskap eller manglende motivasjon, men om psykiske og emosjonelle barrierer som gjør skolehverdagen uoverkommelig.

Typiske drivere er angst, depresjon, stress, mobbing, høyt prestasjonspress eller en opplevelse av manglende trygghet på skolen. Kroppen reagerer ofte før ordene gjør det – med vondt i magen, hodepine, kvalme eller panikkfølelse. Resultatet blir fravær, til tross for at både vilje og ambisjoner er til stede.

Skolevegring er et varselsignal, ikke et atferdsproblem. Det krever tidlig innsats, tverrfaglig samarbeid og voksne som evner å møte situasjonen med forståelse, struktur og langsiktig perspektiv – fremfor raske løsninger.