Gutten som satte 17.mai på hodet

Jakob Semb Aasmundsen er en journalist, samfunnsdebattant og aktivist med akademisk bakgrunn innen mangfold som skaper viktige debatter. Med utgangspunkt i egne fordommer og sin egen skamfulle fortid, snakker han om hvorfor en fordomsfri hverdag både er ønskelig og mulig å oppnå.

Jakob begynte å snakke foran andre fordi han hadde et engasjement og et budskap å formidle. Da han som 15-åring kom ut av skapet som homofil begynte han å forstå hva slags fordommer som fantes. Ikke bare mot skeive, men mot alle som skiller seg ut fra majoriteten.

“Jeg begynte å legge merke til hvordan folk snakker om dem som er annerledes og se hvordan de ikke gidder, orker eller ønsker å utfordre status quo,” forteller Jakob. “Jeg begynte også etter hvert å innrømme at jeg har mange fordommer selv, spesielt mot dem som jeg tror dømmer meg.”

Han bygget opp et spesielt stort sinne mot religiøse og de på ytre høyrefløy, og oppdaget at han var for frustrert til å gå inn i debatter med disse menneskene.

“De var liksom for «dumme» til at jeg orket å bruke tid på dem,” sier han. “Dette virket likevel bare fordummende på både dem og meg; ingen av oss endte med å forstå hva den andre egentlig mente eller trodde på.”

I stedet for startet Jakob en plattform for dialog om holdninger på tvers av ulike grupper. Bevegelsen World Against Prejudice («Verden mot fordommer») ble etablert i 2014 og med erfaringen fra dette arbeidet begynte han å holde foredrag.

Siden 2014 har Jakob jobbet med og skrevet om mangfold i både Tønsbergs Blad og for Redd Barna, og for tiden skriver han en bok om seksualitet.

Gjennom sine foredrag ønsker Jakob at mennesker skal bli mer bevisste på hvor kompleks verden er, og at det aldri er ett rett svar på hvordan et liv bør leves.

“Det å være en person som alltid har brutt med samfunnets normer, ved blant annet å være feminin mann, har gjort meg veldig bevisst på hvor kunstig og kulturelt betinget holdningene våre er,” sier han. “Normer og regler knyttet til kjønn, seksualitet, etnisitet, nasjonen, klasse, funksjonsevne osv. sitter dypt i oss, men de er flytende og mulig å endre.”

Jakob forteller at vi kommer til å se mer og mer mangfold i tiden framover, og at vi trenger åpenhet, tålmodighet og kunnskap om oss selv og hverandre for å sørge for at ulikheter kan eksistere side om side. At mangfoldet blir en ressurs, og ikke en byrde.

Mangfold i Norge

Ifølge Jakob er 17.7 prosent, av de 5.3 millionene som lever i Norge i dag, altså godt over 900 000, mennesker med innvandrerbakgrunn. Han sier dette tallet har økt med rundt 85 prosent de siste tiårene, og at det kommer til å fortsette å øke.

“Undersøkelser viser at noen innvandrere har problemer med å delta fullt og helt i det norske samfunnet, for eksempel ved å ikke komme seg inn på arbeids- og boligmarkedet,” forteller han. “Det er mange grunner til det, inkludert språknivå, kulturelle forskjeller, psykisk helse, segregering, og opplevelse av rasisme og utenforskap.”

Jakob sier at den største utfordringen vi står overfor er å sørge for at alle føler seg like mye hjemme i Norge, og dermed også bidrar så mye de kan – på det de er gode på – til samfunnet.

“Mangfold er vakkert, og jeg tror på en fargerik fremtid hvor ulikhetene våre gjør oss til et mer ressurssterkt, trygt og åpent land å bo i,” sier han.

Jakob er snart ferdig utdannet med en grad i Human Diversity ved Leiden University College The Hague i Nederland. Han forteller at Nederland er mer mangfoldig enn Norge, mest fordi de er en gammel kolonimakt.

“Mange mennesker fra de gamle nederlandske koloniene (for eksempel Surinam og Indonesia) har slått seg ned i landet, samtidig som det er store marokkanske og tyrkiske miljøer grunnet stor arbeidsinnvandring på 1970-tallet,” sier Jakob. “Nederland er veldig åpensinnet når det gjelder kjønn og seksualitet, men de har definitivt (som alle andre land) et problem med fremmedfrykt og rasisme.”

Han forteller at et veldig konkret eksempel er den nederlandske julefeiringen som innebærer at folk kler seg ut som hvite julenisser (Sinterklaas) og mørke tjenere (Zwarte Piet).

“Denne framstillingen av nissen og hans hjelpere stammer tilbake fra nederlandsk slaveri på 1600, 1700 og 1800-tallet, og det er mange som fremdeles ikke skjønner at dette er svært sårende for innvandrere og andre med ikke-hvit hudfarge,” sier han.

Livet på scenen

For Jakob er en god foredragsholder en god historieforteller; en historieforteller som inviterer publikum inn i fortellingen sin med varme, klokskap og avslappethet. Han ser opp til de foredragsholderne som har et naturlig og genuint glimt i øyet, er mer eller mindre uhøytidelige, og ikke forsøker å belære, men by på refleksjon, nysgjerrighet og nye perspektiver.

17. mai i 2015 vil for alltid forbli en avgjørende dag for Jakob – både personlig og profesjonelt. Han holdt nasjonaldagens hovedtale i Tønsberg foran åtte tusen mennesker og erfaringen var veldig intens, spesielt siden han snakket om tre av sine kjernesaker: feminisme, religionsfrihet og skeives rettigheter.

“Det at det ble så sterke reaksjoner – både positive og negative – ga meg et viktig innblikk i hvor uenige vi mennesker fremdeles er på sentrale verdispørsmål,” sier han. “Jeg er glad det skjedde, siden det inspirerte meg til å ta kampen mot fordommer og for mangfold videre.”

Jakob sier at han utvikler seg hele tiden, og inkorporer ny kunnskap og nye problemstillinger inn i foredragene sine.

Mesteparten av erfaringene hans som foredragsholder er positive, men han sier at det selvsagt ikke er alltid at ting går på skinner og at det treffer publikum 100%.

“Jeg husker noen ganger hvor jeg følte at deler av lytterne viste den samme motviljen mot budskapet mitt som under 17. mai-talen,” forteller Jakob. “«Hvorfor trenger jeg å vite dette?» spurte en eldre lokalpolitiker en gang jeg snakket om seksualitet. «Nettopp fordi du stiller det spørsmålet,» svarte jeg og fortsatte foredraget.”