Endring – eller livet, som det også heter.

Ordet, eller emnet har mange navn. Aller helst brukes det navn som gir en mest mulig positiv klang hos tilhøreren. Utvikling, progresjon, bevegelse.

Vi, både organisasjoner, bedrifter og privatpersoner, snakker om det til stadighet. Det er viktig å være med i utviklingen, sørge for progresjon og bevegelse, Vi må følge med i tiden, få med oss det nye, og sørge for å være med «når toget går». Jeg skal innrømme det – jeg liker det. Stillstand er ikke min greie.

Så skjer det noe når de samme prosessene blir beskrevet med betegnelsen «endring». Som om de samme prosessene man både forstår er nødvendige, og egentlig vil være en del av, plutselig blir noe ubehagelig og uønsket. Jeg tror det handler om semantikk. Eller ordets omdømme på et vis.

Begrepet «utvikling» oppleves gjerne som noe man selv har kontroll over. Det er selvbestemt og kommer dermed innenfra. Motsatt oppleves ofte begrepet «endring» som noe som kommer utenfra, og er pålagt.

Noen andre har bestemt at du skal gjøre en endring. Og, vi mennesker liker å bestemme selv.

Men, egentlig ønsker vi jo endring. Det blir ofte formidlet svært tydelig også. «Nå MÅ det skje en endring her!». Utfordringen er vel snarere at vi så gjerne vil at noen andre skal stå for selve endringen. Mitt spørsmål blir da; er det ikke slik at dersom vi skal få til utvikling, progresjon og bevegelse – så MÅ det gjøres endringer?

Som det meste i livet kommer også endringer i ulike varianter. To av de handler om tempo. I noen tilfeller kommer endringer brått. De kjennes opprivende og voldsomme. Du mister fotfestet et øyeblikk og du kan kjenne på stor uro. Det kjente og trygge er i oppløsning. Hva nå? Det eneste du vet er at du må handle raskt, gjerne umiddelbart.

Andre ganger kommer endringene smygende. De kommer i så små drypp at du knapt merker dem. Mest sannsynlig merker du dem ikke i det hele tatt. På sitt stille og umerkelige vis sniker de seg på deg, og du forholder deg ikke til dem før de har rukket å vokse seg ganske store. Litt som vinter-kiloene som sniker seg på deg, og det er først når sommershortsen skal på, du merker hva som har skjedd.

Jeg innrømmer det – jeg liker dem begge! Både de brå og uventede endringene, og de stille mer smygende. Fordi begge krever at jeg tar tak, setter meg selv i bevegelse og handler. De små, smygende endringene gir deg litt pusterom. I din uvitenhet om hva som er i ferd med å skje, får du også på et vis hvile litt. Og når du (endelig) oppdager hva som er i ferd med å skje, da er du klar! Da har du kreftene og viljen som kreves.

De store og brå endringene liker jeg også. Fordi de gir deg noen spark bak. De presser deg ut av dvalen og tvinger deg til å handle. Uten å gi deg hverken tid eller rom til å tvile og nøle, tvinger de deg til å bli modig, til å gjøre det du kanskje har gruet for. Jeg innrømmer lett – det trenger jeg også!

Endring er heller ikke noe vi kun gjør i små og store prosjekter. Det er noe som foregår hele tiden. Endring er egentlig livet, en reise fremover hvor gamle ting legges bort, nye ting tas opp og noe blir med oss for alltid. Endring er det som skjer mellom «her» og «der». Det er bevegelsen fra «nå» til «etterpå». Alternativet er stillstand. Og stillstand får deg ingen steder, hverken som organisasjon eller privatperson.

For å sikre utvikling, progresjon og bevegelse, for organisasjonen din og for deg selv, så er det nødvendig å gjøre endringer.

I en tidsalder hvor utviklingen går i et rasende tempo tror jeg det er tid for å etablere begrepet «endringskondis». Fordi, endring skjer kontinuerlig. Jeg tror faktisk at det eneste stabile som er igjen, det er endringer. Så, ikke la deg skremme av endringer. Du er langt mer endringsdyktig enn du kanskje tror. Du har faktisk trent på det hele livet!

Hvilke typer endring liker du best, de brå og uventede, eller de stille og smygende? Hvordan forholder du deg til endringer du står ovenfor? Hvilke(n) følelse får størst plass hos deg i møte med endringer?