5 av 5
Standup kan i utgangspunktet humorbedekke mange av livets sider, og det skal etter manges mening more. Så har man innimellom lagt lista både litt høgere og på helt andre stativ, det man også ser på livets mørke sider. Der er vi over i alvorsgropa, der man nærmer seg det som for mange er tabubelagt, det kan dreie seg både om touchy saker, sjukdom, lyter, kleine situasjoner. Og død. Store sprang, stor fallhøyde, og her går det på hva tilhørerne/mottakerne kan fordøye, og også hva komikeren/kåsøren/formidleren kan og tør gripe i av egen og andres liv og levnet. André Ulveseter tar det langt ut, og han tar det også helt inn. Helt til sitt innerste, næreste og lar oss publikum i sitt standupshow «Melankomiker» touche sine helt innerste nervebaner, tanker og følelser. Jo, vi satt der litt spente på hvordan nå dette kunne gå. Men fra første øyeblikk tok André publikum i sitt faste grep og loset oss gjennom både det fryktelige og det forløsende, lattervekkende. Så dermed var denne anmelder i likhet med de 500 andre berørte «skjebnepassasjerer» bergtatt på en spesiell måte denne kvelden i Parken kulturhus. Vi – i likhet med ham – felte kanskje våre medfølende lettelsens tårer ved teppefall, både fordi dette hadde vært så forløsende bra og ikke minst fordi vi hadde vært vitne til en standupseanse så medrivende, omfavnende og vidtspennende som vi bare kunne ønsket oss. Om livet. Om døden. Ulveseter hadde en god, trygg og stilsikker innramming på showet ved både å starte og avslutte med vitser, gags og humoristisk-filosofiske betraktninger rundt mye annet enn «det alvorlige», og vi fikk raus covid-hjemmeskole-zoom-karantene-humor, så vel som gjenkjennbar butikk-komikk og noen milde sveiper innom hans gode, gamle spesialfelt «ordskrivingsfeil». Det skapte den nødvendige frisone av god, poengtert standuphumor. Knallbra! Denne gang har han begått en fyndig ordsammenslåing, og «melankomikeren» slår seg løs i dette nyskapte univers. I full bredde og med hele følelsesregisteret, med presise hint og med beskrivelser gjennom det tragiske, det at hans kjære Kathrine «Katt» Krogen på brutalt vis omkom i en trafikkulykke som for svært mange er meislet fast i bevisstheten i og omkring Ålesund. André dveler ikke mye ved det åpenbart tragiske og med den svært tunge tiden i etterkant, men likevel gir hans realistiske og som sagt nære forestillinger om det passerte en meningsbærende tyngde i forestillingen jeg aldri har opplevd maken til. Melankomikerens suverene evne til å betrakte både seg selv, menneskene rundt ham og verden rundt – inklusive kommunens skjematilbud for rask psykisk helse – er formidabel, sett på bakgrunn av det som skjedde for litt over ett år siden, etter en komiaften. Nå forstår vi hvilket enormt redigeringsarbeide som må ha ligget i forkant for showet, hvilket arbeide han har hatt med å stokke tankene han både har slitt med, grått over og funnet lattervekkende inni konglomeratet. Velmenende venner, ukloke refleksjoner, støtteapparat, økonomi og fruktbart psykisk helsevern og sorgarbeid, forhold vi kanskje ikke tenker noe om før vi står midt i det. André er et funn av en veileder, og dette må mange få oppleve. Til de avsluttende tonene av Phoenix fra Satyricon ble vi fra scenen bedt om å kjøre pent hjem. En gripende, givende, humoristisk alvorsstund var over. André Ulveseters «Call of Duty» i humorens og i melankoliens tjeneste var fullført på glimrende vis. Terningkast: 6
Ole Foss Sunnmørsposten
